24.03.2010 STORM I HAVNA GIBRALTAR!
Det første jeg vil fortelle om i denne beretningen fra Gibraltar er våre naboer på brygga! Vi var ikke mer enn fortøyd før vi fikk oppleve hvordan de stiller opp når det trengs. De er briter nesten alle sammen, tror jeg, for det er først og fremst britiske båter i denne marinaen!
Det skjedde allerede den første kvelden, da vi satt og spiste middag. Ute regnet det og vinden hadde tatt seg opp som det var meldt. Plutselig hørte vi et dunk! Vi hadde lagt oss med baugen inn i litt avstand til bryggekanten trodde vi, men nå slo baugspydet ned i betongen.. Det er en tidevannsforskjell på over en meter her, og baugspydet vårt er akkurat i en sånn høyde at det slår godt nedi brygga på lavvann. Det burde vi selvsagt ha tenkt på, men det er rart med det. Nå brukte jeg ikke mer enn to sekunder på å kippe på meg Crocsa og styrte ut. Det regnet selvsagt, og Ingeborg kom etter med regnjakke til meg. Jeg hadde kommet meg ned på brygga og sto og holdt baugrekka. Prøvde å skyve utover og å sørge for at baugfenderen hele tida var mellom brygga og baugspydet. Stein og Thorstein var i gang med å prøve å dra oss utfra. Det var tungt, tungt.. for det var sterk vind som ville blåse oss inn mot brygga. Men med mye strev fikk vi etterhvert båten såpass langt ut at vi følte det var trygt og håpet på en fredelig fortsettelse av kvelden.. Stein kom imidlertid i snakk med kapteinen på den ene nabobåten som var ute og holdt øye med sine egne fortøyninger. Han hadde vært her i hele vinter og opplevd noen vinterstormer før. "We've had five storms since Christmas, welcome to hell.." Han rådet oss til å dra oss lenger ut og forklarte hvordan: Vi skulle dra oss ut med vårt eget tau festet rundt ankerlina, dratt fram gjennom et gatt midtskips og tilbake på genoa vinsjen. OK, lytt til erfarne tidevannsseilere! Vi løsnet fortøyningene foran og Stein vinsjet oss bakover til en enda tryggere avstand fra brygga, men så etter litt tid gled vi fram igjen! Hva nå! Var det skjedd noe med ankerkjettingen? Hadde den røket? Det var virkelig krefter ute og gikk! Jeg sto fremdeles og holdt baugen og Thorstein sprang i mellom oss som informasjonsagent. Så kom en annen nabo bort og hjalp meg å holde. Det var voldsomt som bølgene slo og baugen gikk opp og ned. Jeg hadde ingen sjanse til å holde igjen opp/ned bevegelsene, så av og til måtte jeg bare slippe. En av naboene filmet en snutt som de la ut på YouTube forresten. Så kom flere naboer til og jeg hadde etterhvert problemer med å finne meg en plass til å holde. Andre kom til for å finne en løsning på hvordan vi skulle dra oss ut om ikke moringen var i orden. Mange hadde vært her lenge, og det hadde vært mange runder med uvær forsto vi. Nå hadde de funnet ut hva som krevdes for at båtene deres skulle ligge trygt og kunne hjelpe oss nyankomne på basis av erfaringene. "Is it an absolute no, no to but the engine in reverse?" spurte en. Burde ha vært klarere i hodet for heretter er det ihvertfall et absolutt no,no når du ligger i opprørt vann med ankertau og annet flytende omkring. Men gode råd var dyre.. Nå gikk det ikke bedre enn at vi fikk ankertauet i propellen! Kjempebra! Nå fikk naboen på sørsida, en Bavaria 42, æren av å dele ankerfeste med oss. Han var ikke hjemme, så han fikk ikke sjansen til å bli spurt.. Vi rigget til et spring mellom båtene og vinsjet oss bakover på Bavariaen. Så fikk vi håpe at festet hans var godt nok for to.. Det var ikke riktig godt nok for nå begynte han også å gli bakover. Det myldret av folk omkring båtene og det ble dratt litt i både det ene og det andre. Noen sørget for innsamling av fendere som ikke var i bruk for å fendre naboen vår bedre mot betongen. En annen kom til å tenke på det lange, kraftige tauet han hadde liggende. Hva om han gikk over på den andre brygga, festa en fender i tauenden og lot den flyte over! Da kunne vi fortøye i brygga på den andre sia. Som tenkt så gjort. Etter noen forsøk fikk han det til: Han festet en fender til ei tynn line som ble fløtt over først, så ble det kraftige tauet dratt over med det etterpå. Nå hadde vi solid feste i betongen på den andre sia. Og vinden hadde også løyet merkbart så faren var vel over for denne gang. Uten annen skade enn et tau i propellen. Det kunne vel fikses i morra! Problemet var imidlertid at vi hadde stengt av bassenget, så vi måtte håpe at ingen hadde tenkt seg ut på en stund. Dvs. vi visste at vi hadde stengt inne en sightseeing båt som i følge noen gikk ut hver morra klokka 6. Klokka var nå blitt langt på natt, halv tre omkring, så det var ikke utsikter til noen lang natts søvn.
Jaja, søvnen fikk vi tatt igjen, og en dykker stilte opp for å sjekke ankerlina og å få tauet ut av propellen. Ingenting var røket, men det så ut til at kjettingen på bunnen hadde forskjøvet seg eller ligget i en kveil eller noe. Festet flyttet i hvertfall på seg etterhvert som det ble vinsjet. Moralen er, bare fortsett å vinsje så lenge det er noe motstand i ankerfestet!
Det var den første kvelden, og jeg tror jeg får ta fortsettelsen i neste brev. Om apekatter, dryppsteinsgrotter og St. Patricks Day. Følg med, det kommer snart..!
Gjertrud
